Mandelstams "Epigram" revisited with spooky familiarity:

After reading Nadezda Mandelstams "Memoirs ", I am sure that Osip Mandelstam had a great sense of humor. Else, I would not have taken the enormous liberty of paraphrasing his miraculous poem "Epigram" (also known as “Stalin Epigram”) into some kind of limerick. What nerve! But I feel this poem must be transported into the present and future in every possible way. We can't forget it, it describes tyranny so presicely. And, sadly, it fits our times too. So here we go:

Another Epigram

A smartly dressed thug from  Kremlin

Must think that people are dim

He shaved his cockroach mustashe,

And  changed boots for panache

So he thinks we don't recognize him?

But his fat little fingers still grab

And his words fall down hard as a slab

He has shown his hoof

And whoever needs proof

Can feel how the shoes hit smack-dab!

Thin necks are bent over a keyboard

To spread every word from their lord

They still meow and squeak

And he still roars and speaks

Of his absolute right to be sore

But this time, the land touches our feet

We call him out whenever we meet

You can hear what we say

From ten miles away

Soon now, the riddance is sweet!

Very freely after Osip Mandelstam

Here is the poem “ Epigram”:

De gjør det igjen

Anne Applebaum: Rød sult

leser: Nyheter fra Ukraina

satelittbilder voiser russiske bulkskip som laster korn på Krym

Jeg leser i avisen at det har blitt dokumentert sofistikerte, russiskstyrte smugleroperasjoner av ukrainsk korn. Minst 500000 tonn korn er stjålet fra kornsiloer i de okkuperte områdene i Ukraina, for så å fraktes ut på tankskip og selges til inntekt for Putins krigsmaskin.

I samme øyeblikk som jeg leser dette, tenker jeg at det finnes mennesker for hvem denne nyheten ikke gir en kvalmende deja-vu-opplevelse. Det må vi gjøre noe med!

Så hvis du er en av dem som ikke visste om, eller ikke så ofte tenker på Holodomor, så blir du nå minnet på at:

Mellom 1931-33 døde minst 5 millioner mennesker i Ukraina i en hungerkatastrofe som ikke bare var resultatet av Stalins tvangskollektivisering av jordbruket, men også var en villet politikk for å tvinge Ukrainsk motstand i kne.

Det foregikk systematisk: De dyktigste bøndene ble forfulgt og sendt til Sibir, utsendinger reiste fra landsby til landsby for å hente korn ut av boder og kjellere på gårdene. Kornet ble eksportert eller sendt til storbyene. Kreml lukket republikkens grenser og tok kontroll over all tilgang på mat. Etterhvert spredte hungersnøden seg, folk spiste hva som helst: gress, trebark, hunder,  lik. Utmagrete, døende mennesker kunne sees overalt. Dette skjedde med de nåværende ukrainernes oldefedre og oldemødre, foruten med alle dem som aldri skulle bli noens oldefedre eller oldemødre.

Nå røves kornet igjen.

Derfor har jeg funnet fram igjen en av de verste bøker jeg har lest: Anne Appolebaums “Rød sult, Stalins krig mot Ukraina. Der står hele historien, fra den håpefulle ukrainske uanhengighetserklæringen i 1918 til knuste håp og opprør i 1919, sult i 20-årene, tvangskollektivisering og opprør i 1930,, “dekulakkisering”, rekvisisjoner og sult 1931-1933, og mørkleggingen og forsøkene på å trekke et glemselens slør over det hele i Sovjettiden.

Men noen ting er det ikke mulig å glemme eller skjule; alle ukrainske familier bærer med seg minner om sultedød.  Og med denne boken har historikeren Anne Applebaum undersøkt kildene og dokumenterer hva som skjedde.  Og ikke minst har hun funnet belegg for at Stalin bevisst  brukte sulten som maktmiddel for å kvele opprør.

På en måte er dette en vakker bok, siden den avdekker forbrytelser på vegne av forlengst døde ofre. De har fått en stemme. Derfor anbefaler jeg deg å lese boken, selv om den er fæl.

Dessuten gir den oss et redskap til å lese nåtiden, som for eksempel denne avisnyheten.

Og takk for historikere, og takk for satelitter! Og takk og lov for at organisasjonen Memorial mottok Nobels Fredspris i år!

Forrige gang: Kornet konfiskeres

Forrige gang: Det er dødsstraff for å forsøke å gjemme unna korn

De flinkeste bøndene blir kalt "kulakker", forfulgt og deportert

Forrige gang: Folk dør

Under arbeid: Elias Canetti: Crowds and Power leser Petersburg av Andrei Bely

Begge bøker er tjukke, og enkle er de ikke heller, så det tar litt tid. Men jeg er på saken. Og det er litt av noen bøker! I mellomtiden legger jeg ut et innlegg fra den gamle bloggen, til glede for nye lesere.

Hva er en bok, og hva er et dyr? Näset leser The Book of Imaginary Beings.

Jorge Luis Borges: The Book of Imaginary Beings

Näset, en odde i Värmland, har ikke noe ISBN-nummer, finnes så vidt jeg vet bare i ett eksemplar, og er altså ikke en bokutgivelse. Men er det en bok? Her er fullt av tegn og signaler overalt, de fleste ikke beregnet på meg, men de kan da leses. Det får holde. Nå lar jeg Näset lese Borges, eller omvendt:

En eller annen gang i løpet av denne varme sommerettermiddagen har The Book of Imaginary Beings falt ned i fanget mitt der jeg sitter i en sigen kurvstol i den dype skyggen.

Jeg åpner øynene og ser føttene mine på krakken og det gamle fuglebrettet på sin skjeve stolpe, med fjøslykten som noen har hengt opp under det. Der ute i sola gnistrer det i farger. 

Plutselig lyd av vinger og det sitter en hakkespett på stolpen. Den ser seg rundt i alle retninger, men får ikke øye på meg, for den som er i skyggen er usynlig for den som er i sola. Den har svarte og hvite fjær og en rød kalott på hodet, akkurat som jeg lærte som barn at en hakkespett ser ut. Den hakker to ganger på stolpen. Så hakker den to ganger på festet under brettet. Det er en litt annen lyd. Nå hakker den to ganger på lykten. Lytter til den metalliske lyden, før den prøver to hakk på lokket. Det klinger. Liten pause, så hakker den to hakk på undersiden av brettet. Hul lyd. En plutselig blafring i fjær og fuglen er vekk.

Spørsmålet er nå; har jeg vært våken, eller har jeg sovet, eller har jeg lest et kapittel i boka?

En profil 

Om haren, eller rettere sagt om forestillinger om haren, skriver Borges at den sies å leve i tusen år og skifte farge etterhvert. Haren jeg traff på ved kjøkkenhagen var fremdeles brun, men den var diger. Den satt helt stille i sola med sin hareprofil mot meg. Skjønt når vi snakker om haren, som har et øye på hver side av hodet, er vel det vi kaller profilen strengt tatt ikke profilen, men foran? Det ene øyet så iallefall rett på meg, oppsperret og årvåkent. Slik sto vi en stund, før den, rolig som en gyngehest, vugget mellom bedene. For- og bakben så uegnet og dårlig tenkt ut, inntil jeg rørte meg og den spratt og bykset vekk som om den aldri hadde vært der. Rødbetebladene var vekk sammen med dyret

Drama i luften 

Jeg ser opp fra The Book of Imaginary Beings idet noe suser forbi rett over hodet mitt.

Jeg ser husgavlen vår og låvesvalens lille rede oppunder mønet. Der flyr han og hun i en evig trafikk; sirkler, åttetall og spiraler i luftrommet, og så rett inn til de åpne munnene med insektfangsten. Og igjen. Og igjen, mens sola er oppe. Innimellom flyr noen ut med en liten pose bæsj og slipper den ute over vannet. Slik holdes redet rent og hemmelig. 

Men her er det noe mer på gang; en tårnseiler, en aggressiv snittflyger skjærer gjennom luften mot redet!  Gang på gang må den overfalles i luften og tvinges til å snu. Jeg pleide å synes låvesvalene var mesterflygere, men det var før jeg så tårnseilerens fart og avsindige kast i lufta! Den er livsfarlig! Med sine smale, buete vinger kan den manøvrere på en femøring, helt uforutsigelig, som om den hadde en vankelmotor under panseret! 

Under stadig ild,  hvordan kan låvesvalene forsvare redet, samtidig som ungene må mates? Det er jo åpenbart at tårnseilerens plan er å trette dem ut, kaste ut ungene og overta redet. Kampen foregår i hiv og kast over hodet mitt, noen ganger høyt oppe, andre ganger rett over bakken. Jeg er bare en ubevegelig ting for dem, noe de kalkulerer inn i sine små hjerner og snitter forbi så tett at jeg kan høre vingene.

Imens kakker en hakkespett ettertenksomt høyt oppe i asken. Den kunne tenke seg svaleunge. Når det verste er overstått, for denne gangen, sitter låvesvalen en stund på et vindusbrett og ser seg til alle kanter. Den er bitteliten.

Så lite dyr, så stort drama!

Hva jeg vet om reven 

Alle vet at reven er lur. I The Book of Imaginary Beings leser jeg at den forfalsker og stjeler dokumenter, og driver med identitetstyveri. Det vet jeg ikke så mye om, men det er sikkert at reven har det morsomt. Vinterstid løper den bortover isen, rutsjer noen meter på magen, løper og rutsjer om igjen og om igjen, langs hele vannkanten. Dette vet jeg fordi jeg har sett sporene.

Små 

Det kommer jo an på. De som er små er små fordi noen andre er større. Men det er mange som er mye mindre også. I The Book of Imaginary Beings gjengir Borges skildringer av dyr som noen har fortalt om eller hørt om, og de fleste er skikkelig store. De flyr av gårde med elefanter, eller forveksles med øyer! Men jeg tror Borges, som jeg, er like imponert over små dyr. På sitt størrelsesnivå setter de virkelig spor etter seg! Plutselig, i skogen, står jeg ved  et motorveinett anlagt  og trafikkert av maur. I rundkjøringen og på avkjøringsrampene der to stier krysset hverandre var det mye trafikk av maur i stor hastighet.

Monster

Selv om jeg nå har lest om Cerberus, Golem, Kraken og Scylla i the Book of Imaginary Beings, virker ingen så redselsfulle som det som er her! Hvilket monster kan være frykteligere enn dette tegnet for død og knuste håp risset inn i himmelen, disse øynene som ser deg og alt du prøver å beskytte? Suset som du ikke hører før det er for sent. Klørne, de redselsfulle klørne! Du kan bare håpe på å unngå dem, og redde dine unna. I går slo hun til, uten varsel.  Etterpå var det én færre,  og en vill dans av avmektig sorg og raseri, jeg har aldri sett noen fly slik!  De rasende hvirvlene og kastene varte hele sommerkvelden, som en avsindig ballett. Selv ga hun seg til kjenne mot solnedgang,  nå i en annen skikkelse, en slank profil der høyt oppe. Rolig hvilte hun der uten å la seg forstyrre av avmektige angrep fra de redde og de fortvilte. Hennes egne unger var mette nå, nye vakre monstre snart på vingene.

Borges og kildene hans 

Nå når jeg snart har lest ut the  Book of Imaginary Beings, slår det meg at Borges' kilder,  og deres kilder  igjen, egentlig er ganske fantasiløse. Alt de  gjør er å sette sammen deler av andre dyr, for så å skildre noe som for eksempel har bakparten til en løve, vinger som en svane og horn som en hjort.  Og kanskje slenger de på noen fiskeskjell. Men klarer de å finne på noe virkelig underlig? Når de først skal juge?  Jeg synes ikke det. Det meste av sin forestillingsevne bruker de opp på å forsøke å finne dekning for skapningen i en eller annen hellig skrift. Hvor er de utenkelige kroppsplanene, de ubegripelige tilsynekomstene? Borges selv, et annet sted, beskriver transparente tigre. Da snakker vi!  Og det skal sies at O, som skildres i boken, hvis jeg forstår det riktig, må være et dyr helt uten Hex-gen. Men så er den også påtruffet i en trapp av Kafka.

De middelalderlige kildene derimot, forenkler bort underligheten, akkurat som vi selv gjør, når vi av ren slurv snakker om blekksprutens armer. Marinbiologene, derimot, vet at det blekkspruten fanger bytter med, går på bunnen med, åpner syltetøyglass med, og som er tett besatt med sugekopper, det er ikke armer, det er leppene dens.  Jeg forstår ikke hvorfor slike opplysninger er så underkommunisert. Kan det være vår uvilje mot å tenke tanken at dette kunne vært deg og meg, hadde evolusjonen tatt en liten sving? H.P. Lovecraft tenkte på det, og han måtte slite med angstlidelser hele livet. En trøst kan jo være at hadde vi hatt tentakler rundt munnen, så hadde vi synes det var pent. 

Her i en skuff fant jeg denne skissen av et dyr som datteren, Anna, oppdaget i et kar med stinkende vann. Det ser ut til å være en god observasjon, særlig siden hun var et barn da hun gjorde den. Her er ikke underligheten lagt skjul på; dyret ser faktisk ut til å puste gjennom en slags snorkel - i rumpa! Aner vi et hemmelighetsfullt smil? Hvorfor den smiler, vet jeg i tilfelle ikke. Den er kanskje fornøyd i sitt stinkende vann? Eller smilet kan være en misforståelse. Eller det kan bero på at det ikke finnes noe levende vesen som ikke smiler til Anna.

Å beskrive tyranniet: En opritsjniks dag leser Nadezhda Mandelstams erindringer

Vladimir Sorokin: “En opritsjniks dag”

Nadezhda Mandelstam: “Erindringer”

Sorokin

Kommer du fra Russland, trenger du ikke å finne på så mye. Noe slikt husker jeg Vladimir Sorokin sa i et intervju. Det var en av de uhyggelige oppdagelsene jeg gjorde mens jeg leste “En opritsjniks dag”; Altfor mye av de burleske skildringene av rutinemessig brutalitet som Sorokin koker opp i boken kunne vært sant, har vært sant, eller kan bli sant.

Alt går for seg i et framtidig Russland, absolutt totalitært styrt av Herskeren. Kineserne skaffer avansert teknologi, Europa er stengt ute bak den nye “Beskyttelsesmuren”. 

Det er litt av hvert vi blir vitne til fra en vanlig dag på jobben for Andrej Danilovitsj Komjaga, en av brorskapet som utøver Herskerens befalinger. Og det er mye å gjøre; de som har falt i unåde siden sist skal slaktes eller voldtas, teatere skal kontrolleres, tollere skal bestikkes eller forgiftes, sangere skal bringes til taushet, uheldige sannheter skal skjules, spor skal slettes, makten skal sikres. “Ord og gjerning!” er ropet.

Innimellom blir det muligheter for litt personlig fortjeneste, og for svært spesielle former for rus og badstugleder.

Vladimir Sorokin har en avsindig fantasi - eller iallefall trodde jeg det. 

Det er også mye humor i beskrivelsen av denne mannen som går så mye opp i sin rolle at han har piskeslag og ralling som ringetone på mobilen. Det er slik boken åpner, hovedpersonen våkner fra en drøm, til: 

Et piskeslag - og et skrik,

Et slag til - og et stønn.

Et tredje slag - ralling.

-og dermed er han våken og klar for dagens oppgaver. Men først må tjeneren feste en ferskt hundehode foran på den røde bilen hans, og en kost bak. Det hører med.

Boken er forferdelig morsom.

Såpass skal det antagelig til for å skildre det totalitære samfunn fra håndhevernes synspunkt. I et slikt system blir alt absurd, og det holder såklart ikke med vanlige beskrivelser. Her er det bare å kjøre på med utbedrete peniser, intravenøse gullfisk, hundehoder og sikkerhetsklarerte spåkvinner. 

Mandelstam

Når det gjelder å vise det totalitære samfunnet nedenfra, derimot, er det noe helt annet som skal til. 

Nadezhda Mandelstams skriver sine erindringer, og det er det er nettopp en ekstremt utviklet hukommelse som er hennes virkemiddel. Den typen hukommelse du øver opp når det er farlig å ha noe skriftlig, når du når som helst kan komme hjem om kvelden og finne to menn som har slått seg til ved bordet ditt mens de røyker og ser gjennom tingene dine. En hverdagslig sak. Det må du regne med. Så hun lærte alt utenat, alle Osip Mandelstams dikt i forskjellige versjoner, alle lister, navn, adresser, hendelser og datoer. 

Dette var tiden under Stalins verste forfølgelse av alt og alle som kunne true kommunismens rene ide og ikke minst hans egen makt. Alle var livredde. Når som helst kan navnet ditt dukke opp på en liste, og du forsvinner, enten død eller sendt til Sibir. Det blir stort sett det samme, du finnes ikke uansett.

Under presset fra overvåkning, svik, forfølgelse og konstant løgn er det egentlig umulig å leve. Og leve skal man, om man så skal forråde alle og bli en del av maskineriet. Men det finnes en annen mulighet også; å fortsette å leve i sannhet. Det går ikke an, og det var det poeten Osip Mandelstam og Nadezhda Mandelstam gjorde, til en høy pris.

Så her er det ikke fabulering og overdrivelser som skildrer tyranniet, nei det er den overutviklete hukommelsen, presisjonen, den nøyaktige gjengivelsen av alle krumspring og planlegging man måtte gjøre for å holde seg i live og utenfor Tjekaens oppmerksomhet. Hun leverer forståelsesfulle, men knivskarpe observasjoner av menneskene og deres reaksjoner på presset.

Under disse forholdene var selve det å huske en prestasjon. Nadezhda skriver hvordan angsten og livet i forvisning og usikkerhet gjør at dagene går over i hverandre og mange mister følelsen av tid. Men hun fortsetter å huske, dag etter dag.

Presisjon, observasjon, hukommelse, og så en ting til: poesi. Anna Axhmatova og Osip Mandelstam var poeter, og Nadezhda Mandelstam kunne vi godt kalle Alle Redaktørers Mor. Hun reddet Osips og Annas dikt, skrev av, gjemte avskrifter i kullkjellere og i kurver, Foruten at hun lærte alt utenat.

I boken beskriver Nadezhda hvordan ektemannens lepper uopphørlig bevegeget seg mens diktene tok form i ham. Poesien var det viktige. Og det var kanskje den som bar dem igjennom.

Det ufatteligste i denne boken er at Osip Mandelstam rett og slett lager et dikt om Stalin, fordi han ikke kan la være, så klart. I diktet “Epigram” beskriver han denne monstrøse skikkelsen som skygger over alle menneskenes liv.  Han bruker bilder som kakerlakkbarter og fingre som mark for å skildre den absolutte maktens uhyrlighet. Det gjorde jo ikke livet noe enklere, og han døde da også i en leir. Men Nadezhda levde, og husket alt. Og da hun fikk sjansen, skrev hun det ned. 

Tyranniet

Etter å ha lest disse to bøkene forstår jeg litt mer om tyranniets vesen. Det er en tvang også for utøveren, for hvem ville han være uten stillingen sin? Det er bunnløs angst i den tanken også:

Man slutter seg ikke til Opritsjninaen. Man kan ikke velge den. Man blir valgt. Eller som Lillefar pleier å si når han har drukket og sniffet litt: “Man blir båret inn i Opritsjninaen som på en bølge. Hu hei hvor det går! Hodet snurrer, blodet koker og det svartner for øynene på en. Men den samme bølgen kan også kaste en ut. Det skjer plutselig og ugjenkallelig. Og er en skjebne verre enn døden. Å bli kastet ut av Opritsjninaen er som å få begge beina kappet av. Og resten av livet ikke kunne gå, men måtte krype..

Men angsten er likevel verst for dem uten rettigheter og under konstant overvåkning, helt prisgitt maktens vilkårlighet. Det er hjerteskjærende å lese at Osip Mandelstam led av forfølgelsesvanvidd under den siste forvisningen. Hvordan er det mulig å ha forfølgelsesvanvidd når en allmektig organisasjon har forfulgt deg i årevis og er i ferd med å lykkes med å drepe deg?

Mange ting går igjen fra den virkelige Stalintiden og den dystopiske framtidsvisjonen:

De tamme forfatterne som kan kalles opp til virtuell tilstedeværelse og henger betuttet foran Herskerens blikk som bilder i lufta, ligner på Osip Mandelstams kolleger som også måtte stå til ansvar for Stalin til enhver tid.

Og voldens lovmessighet kjenner jeg igjen:

Er løkka laget, må noen dingle. Hever du øksa, krever den hogg!

Jeg nevnte at jeg syntes Vladimir Sorokin var vel fantasifull i beskrivelsen av opritsjnikenes groteske fremferd. Men han lurte meg. Det var virkelighet, det også. Opritsjniki var Ivan den grusommes 6000 mann store korps, et brorskap som adlød ham i ett og alt, når bojarene eller andre skulle terroriseres til lydighet. Og ja, komplett med avhugget hundehode og kost bundet fast til sadelen. Bare slå opp, så skal du se.

Tyranniet var i fortiden, det er i nåtiden.

Les disse beskrivelsene og pass på framtiden!

Pappaen og havet leser Caribou Island.

Tove Jansson: Pappaen og havet

David Vann: Caribou Island

"Jeg skal ikke si noe om pappaer og mammaer, sa Lille My med ettertrykk --------- De leker noe, men hvis jeg begriper hva det er, skal jeg spise en sekk guano."

Til fødselsdagen min i år hadde jeg ønsket meg bokanbefalinger. Jeg fikk en del, blant annet kom datteren med Pappaen og havet av Tove Jansson. Hvafornoe? tenkte jeg først; har hun ikke vokst fra barnebøkene? men etterhvert som jeg begynte å lese boken oppdaget jeg at den er en er en roman i full størrelse, så og si. At menneskene og deres følelser og beveggrunner har fått form av små troll, bør ikke lure en seriøs leser. Dette er litteratur, og Tove Jansson mener alvor. Boken handler om en krise og om et oppbrudd og konsekvensene av det. 

Handlingen utløses av at Mummipappa begynner å føle seg overflødig i Mummidalen, hvor livet består av trygge og hyggelige rutiner og det virker som om ingen har bruk for en Pappas handlekraft. Pappaens krise er så alvorlig at familien forlater alt de kjenner og har bygget opp og bryter opp for å leve resten av livet i et fyr på en liten øy ytterst i havgapet. Tidspunktet er ikke det beste, høsten har allerede kommet, og de får bare med seg det de kan få plass til i båten Eventyret. Kommer familien til å klare utfordringene? Farene er reelle, både fysiske og emosjonelle. Havet er ikke koselig. Hufsa er ingen venn. 

Konsekvensene av valget, og måten hver enkelt takler dem, er skildret på Janssons typiske måte, formildende og humoristisk, men samtidig lynskarpt og nådeløst observert.

Mens jeg leste, begynte dramaet i handlingen å minne meg om en av de verste (i betydningen beste) bøker jeg leste i fjor; Caribou Island av David Vann. Handlingen her er også utløst av en Pappa som gjennomlever en krise, og en beslutning om å flytte ut på en liten øy og bo der hvor han kan få bruk for sin handlekraft og levd ut sin drøm. Beslutningen er også her drastisk og virker uoverveid og potensielt destruktiv; Gary har åpenbart ikke forutsetninger for å gjennomføre forsettet sitt om å bygge sin egen tømmerhytte på øya og leve der med konen, Irene. Prosjektet, som vi kommer tett på i scenen der Gary og Irene losser dårlige tømmerstokker i en lekk båt i stritt høstregn, er åpenbart dårlig planlagt og forhastet. Hvorfor gjør de dette? Hva blir konsekvensene? Det ligger en uhyggelig automatikk i alt som skjer disse menneskene, selv om de selv har satt det i gang.

To kvinner

At menn kan bikke, er en kjent sak, men mysteriet i begge bøkene er kvinnene. Hva er deres valg? Hva er deres grunner for å gå inn i et farlig og usikkert prosjekt? De kan ikke unngå å lide et tap, kanskje altfor stort. Det må være oppveid av noe som er svært viktig for dem. Hva?

De to kvinnene går inn i det ukjente på helt forskjellig måte. Der Irene er bundet, gjenstand for indre og ytre krefter, velger Mummimamma sin skjebne.

Det er hun som setter labben på den lille prikken som kan forveksles med en fluelort på kartet og sier: "Det er Pappas øy. Der skal vi bo." Vel framme på øya lar hun Pappaen gjøre alt det viktige og dramatiske, mens hun selv sysler med småting som å skure en jettegryte for å samle regnvann. Dessuten rafistulerer hun. Dette begrepet blir bare nevnt en gang i en bemerkning fra Lille My; 

" Hvor er Mamma?" spurte trollet. "Hun rafistulerer i den nye hagen sin" svarte Lille My

Ikke desto mindre er det nøkkelen til hvordan Mummimamma reddes fra å miste seg selv og gå under i de nye og ganske fiendtlige omgivelsene. Tove Janssons mesterskap viser seg enda en gang i det at den samme strategien nesten fører til selvtap senere da Mummimamma holder på å forsvinne inn i den malte hagen hun har dekket veggene med.

Med Irene er det annerledes. Bak hennes beslutning om å  flytte til en øy er det en vill redsel for å bli forlatt en gang for mye. Hun blir med for ikke å gi Gary et påskudd til å svike henne. Men hun hjelper ham heller ikke, hun lar ham kave rundt i sine forsinkelser og feilvurderinger mens hun ser på at byggingen mislykkes. Det er uklart om hun vil ødelegge Gary, eller bare ute av stand til å trenge gjennom til ham. 

Har hun overhodet med seg noe av seg selv ut på øya, utover sine smerter? Alt hun har vært og har satt pris på er igjen på fastlandet. Rafistulerer gjør hun i alle fall ikke! Bare en ting av sitt eget har hun med: jaktbuen sin.

Det andre

Etter hvert som fortellingene har kommet ut over skildringen av selve oppbruddet og begynner å beskrive en ny tilstand, møter vi en ny aktør som vi kan kalle "det andre". I Pappaen og havet  blir havet så og si en persom i boka. Det er ikke en enkel litterær skikkelse! Pappaen strever med å finne ut av Havet og sitt eget forhold til det. Hva vil Havet? Forsøkene er lenge ganske famlende og hjelpeløse og Pappaen framstår som en latterlig skikkelse mens familien gjør det beste ut av situasjonen. Men til sist forstår han Havet, og blir istand til å handle.

I Caribou Island er det både villmarken, og Irenes voldsomme hodesmerter som blir medaktører i fortellingen. Smertene skildres gjennom hele fortellingen som noe Irene må sloss mot, alene. Villmarkens nådeløshet vises gjennom datterens forestillinger om Jerven, som hun skremte vettet av broren med som barn. Helt på slutten kan det virke som om Irene mister seg selv til villmarken og smertene og blir til Jerven, med fryktelige konsekvenser. Her kommer ingen fram til noen erkjennelse om det andre.

Hva det koster

Noe av det som gjør begge fortellingene så rystende er hvordan beslutningen om oppbrudd får store konsekvenser for de som ikke har tatt valget, men som må takle følgene av det. Stilt i skyggen av andres voldsomme følelser, blir de sviktet og må takle farene alene. I begge tilfeller ser vi tydelig hvem som er sårbar og kan komme til å betale dyrt for andres blindhet og feiltrinn, og hvem som er immun mot faren. Ingenting kan ramme Lille My, det er klart. Hun er Lille My! Sønnen Mark har allerede kastet vekk sårbarheten sin, og er avstumpet og også usårlig. Med Mummitrollet og datteren Rhoda er det en annen sak. De er så utsatt at det er pinefulllt å lese. Det er en reell fare for at de vil gå under.

Jeg skal ikke røpe hvordan det går, bare si at begge bøkene som jeg leser dem handler om noe så alvorlig som kampene det er nødvendig å ta, konsekvensene for en selv og andre og spørsmålet om når det er for sent.

Les dem hvis du tør!

The language Instinct leser Pride and Prejudice

Steven Pinker says the structure of language is there to tell "who did what to whom?".

So we have sentences with a subject and an object and the very important (Pinkers favourite) verb. So far, so good.

But reading Jane Austen makes me wonder: if people really spoke like that, did anyone care about what happened in the end of the sentence, or did they just speak to enjoy a quirky syntax?

Here is a sentence and some questions:

“Real, long-standing regard brought the Westons and Mr. Knightley; and by Mr. Elton, a young man living alone without liking it, the privilege of exchanging any vacant evening of his own blank solitude for the elegancies and society of Mr. Woodhouse`s drawing-room, and the smiles of his lovely daughter, was in no danger of being thrown away.”

So

What did the smiles do?

Who liked the privilege?

Who threw away the elegancies?

Was the drawing-room in danger?

Do you speak Austen?

Tristran og Isolde leser Kjøpsloven

(Nei, kjøpsloven er ikke en bok, men den er et viktig dokument)

Et interessant syn på Tristan og Isolde er å se på dramaet i lys av handelsrett

Dette eposet fra 1100-tallet er egentlig et partsinnlegg i en merkantil interessekonflikt. La oss se bort fra påståtte elskovsdrikker, lange blikk, følelser og slikt og holde oss til hva som skjedde:  I realiteten handler dette om noe som alltid er et spørsmål i handelsrett, nemlig bestilte varer som er ødelagt under frakt. Avtalen var iallefall inngått: Isolde var bestilt fra Irland som brud til kong Marke i Cornwall. Hun var verdifull med tanke på at  forbindelser og arvinger så og si var i boks. Det gjensto bare å frakte henne over havet fra Irland, egentlig en grei sak. Men utsendingen som hadde ansvaret for transporten roter det til, og bruden er ubrukelig ved levering. Alt det snakket om feiladressert kjærlighetsdrikk er så klart bare bortforklaringer. Hvem er ansvarlig for skader under frakt? Befrakteren, altså Tristan. Etterpå fungerer ingenting som det var tenkt ved avtaleinngåelsen. Faktisk dør alle. Ingen hadde tenkt på fraktforsikring.