Siden jeg leste H. P. Lovecraft, har det åpnet seg et nytt spor i hjernen min som fører rett til den verst tenkelige mulighet.
Lovecraft, for hvem alt var skremmende, viste vei til en tolkning av verden som var alt annet enn betryggende. En tilstand hvor du ikke lenger spør, fordi svaret kunne være forferdelig. Du vil ikke vite det.
Heldigvis lever jeg til daglig i en kanskje latterlig tillit til verden, antagelig fordi det er det mest hensiktsmessige inntil videre.
Men av og til, og heldigvis frivillig, kan jeg koble på min indre Lovecraft og få et glimt av noe annet.
Som i kveld, når jeg ser ut av vinduet på trærne med deres greiner som vifter i vinden, da tenker jeg plutselig: Hva hvis trærne var onde? Hva hvis de hadde en plan?
Det er skremmende! De står der overalt med tusenvis av grønne blader, de tårner over oss og husene våre med sine grener og kroner. Og røttene deres, røttene deres, er under oss!
Hva hvis grønt var den verste fargen du kunne se, fargen som varslet undergang, fargen som ga deg en isnende visshet om å være fortapt?
Bare tenk på det. «Ask, Or, Eik» sa reven. «Toll, Furu, Tyri» sa bjørnen..